CSR - Kun veldedighet?

I dag er selskapenes samfunnsansvar (CSR) ett populært tema som fremdeles er under utvikling. De fleste store globale bedriftene gjør noe for å påvirke samfunnet og miljøet på en positiv måte. Dette er noe som både samfunnet og selskapene tjener på. Samfunnet tjener på at de mottar goder og hjelp ved for eksempel at bedriftene tar mer ansvar for deres handlinger ved å redusere forurensing eller gjennom altruisme. Bedriftene får på sin side bedre rykte og postiv omtale i media, og fremstår som samfunnsengasjerte og ansvarsfulle. Ettersom bedriftenes hovedmål er å tjene penger, kan vi spørre om disse selskapene har samfunnsansvar og plikt til å gjøre dette eller gjør de det fordi de vil tjener på dette ”imaget”? Slik at for bedriftene handler samfunnsansvaret egentlig mer om ett image.

Den store ulykken på oljeriggen til British Petroleum i Mexicogulfen, viste at     ett forgangsselskap innen samfunnsansvar som BP etter ulykken sliter med å ta ansvar for ulykken og miljøet. Kommer denne underprestasjonen av at de har   hatt ett for stort press av samfunnet, konkurrenter og eksterne faktorer til å være samfunnsansvarlige, slik at da en ulykke skjedde var de ikke like klare som alle trudde. Det er klart at dette er ett ekstremt tilfelle, men mange store potensielle farer følger jo med arbeid i oljeindustrien. Så det kan tenkes at CSR og samfunnsansvaret ble mer en snill maske som puttes på for å tilfredsstille ”minimums” kravene og forventingene som blir stilt av samfunnet. Dette kan også gjelde for andre store selskaper i dag, at altruismen ett resultat av press fra samfunnet, ansatte og konkurrenter. CSR er  jo blitt til noe som de største bedriftene i dag legger stor vekt på, for de har ikke råd til å overse det. Det er få selskaper som vil risikere å motta dårlig publisitet i media. Derfor har Bedriftene en egen interesse av å opptre moralsk, fordi det kan også gi økonomisk gevinst gjennom lojale kunder og bedre konkurranse grunnlag, noe som gir bedriftene en interesse til å drive med CSR og bidra til samfunnet.

Tradisjonelt sett har bedriftene for det meste bare fokusert på å skape økonomisk fortjeneste, det ble derfor ofte ikke styrt etisk og rettferdig. Det ble ikke tatt store hensyn til miljøet og råvarer. Etter hvert som samfunnet har blitt utviklet, og at vi har fått mer kunnskap, har det blitt stilt stadig høyere krav og forventinger til selskapene fra samfunnet. Forventingene om å gjøre etisk rette valg og ta ansvar for egne handlinger. Fra dette er konseptet CSR blitt utviklet, CSR er samfunnsansvaret til bedriftene, eller Corporate Social Responsibility. Det forventes at de store selskapene i dag oppfyller de fire ansvarer som ligger i begrepet (CSR); økonomiske, politiske, etiske og altruisme ansvarer. Hvor det økonomiske går ut på at bedriften har ansvar for å skape profitt, slik at det blir en sikker arbeidsplass. Det politiske ansvaret, at man følger lovene og reglene som er myndighetene. Det etiske handler om at man skal gjøre etiske rette valg, etter det som er forventet av samfunnet. Altruismen er anbefalt, det at bedriftene gir donasjoner for å bedre livskvalitetene til personer, eller at de hjelpe andre med gratis arbeid og liknende. Dette er en måte for bedriftene å gi tilbake til samfunnet på gjennom programmer eller donasjoner. Disse fire punktene er kjernen i CSR, og bør alle oppfylles for en god ansvarsplan.

I dag som dette konseptet er utviklet, er noe av problemet med CSR er at det er lettere å snakke om det enn å gjennomføre det. For eksempel kan det være forventet at bedriftene under produksjonen prøver å forurense minst mulig, eller at de sortere avfalls- produkter, noe som er dyrere enn alternativet å kaste alt på en plass. Det er flere i bedriftene som ønsker mer miljøvennlighet, og som har den rette holdningen, men som ikke er flinke til å utføre det. Dette kommer blant annet av at det koster mye penger, mens bedriftenes hovedmål nettopp er å tjene penger.

Innen CSR er det flere aspekter, og ideen om Corporate Citizenship Concept er delt i tre deler. Der det første går ut på ansvaret som bedriftene har ovenfor samfunnet. Her har da bedriftene i dag forventinger fra menneskene i samfunnet om hvordan de skal oppføre seg. Det andre går ut på hvordan de svarer på disse forventningene og kravene. Samfunnet dømmer så disse selskapene ut ifra kontrollert resultatet av selskapenes respons til forventningene. Så kan man kritisere og vurdere de ulike selskapene opp mot hverandre. Denne kritikken kan gi motivasjon til selskapene om å oppnå bedre resultater. Selskapene kan tenkes som innbygere (citizen), og må da oppfylle de ansvar som følger med å være en god medborger.

Det er flere etiske synspunkt som vi kan se på for å vurdere selskapenes samfunnsansvar. Menneskene i samfunnet har forventinger for hvordan selskapene skal oppføre seg, utenom det som er lovfestet. Sinnelagsetikken går ut på at man vurderer handlingen etisk ut fra dens konsekvenser. Vi kan tenke at de store aksjeselskapene gjør samfunnsbevisste handlinger (CSR) fordi det gir selskapet fordeler over konkurrenter og mer attraktivt for kundene. Med dette synspunktet må vi se på motivet til selskapene, for å vurdere om den er etisk. Bedriftene liker å føle/virke som en god bedrift, og formidle dette til samfunnet. Det kan virke som om at CSR i dag er noe de store bedriftene må gjøre for å bevare ”imaget” sitt. For noen er dette vanskelig, mens kanskje andre bedrifter kan bruke dette til en fordel. At det er de som er ansvarsfulle og grønne som blir foretrukket av kunder og ansatte, slik at man får en avkastning av å investere i CSR. Det kan også være å følge egeninteressen når de hjelper andre for å hjelpe seg selv. Denne utviklingen av CSR er også ledet av bedriftene selv, som ønsker å utvikles for å få fordeler over konkurrentene.

Med dette eksempelet om BP og deres mangel på ansvar, kan det virke som om de store selskapene utfører CSR med motivene om ett bedre ”image” og fortjeneste, og med mindre tanke på de faktiske målet. En annen konsekvens av handlingen å investere i ulykkeforebygging,  er at det er mye billigere og lettere å forebygge eventuelle ulykker, enn å senere rette det opp når det er for sent. Om selskapene er både samfunnsansvarlige og sterke finansielt vil de være tryggere økonomisk og kunne motta god oppmerksomhet i media, samtidig som å rekruttere mer samfunnsbevisste ansatte og holdninger.

Utilitarismen tar utgangspunkt på nytten av handlingene. En handling er etisk god om den er nyttig/god for mest mulig mennesker. Med dette som utgangspunkt kan man se på samfunnsansvaret til bedriftene. Med utilitarismen er det vanskelig å vurdere hva som er best for alle. Det kan være nyttig for folk flest om selskapene tar ansvar for deres handlinger, hjelper med problemer eller for eksempel er aktive innen utvikling av ny miljøvennlig teknologi. Eller det kan kanskje være best, for eksempel i tilfellet med BP, om selskapet bruker ett minimum av penger på å rydde opp slik at de unngår konkurs. Det kommer til å komme sivile krav også av andre næringer som ble skadelidt av denne ulykken. Dette vil føre til at de kan betale eventuelle sivile søksmål og fortsette drift, men fører til store langsiktige skader på natur og dyr.

BP har 80 300 ansatte og virksomhet i 80 land (too big to fail), noe som vil gi store konsekvenser ved en eventuell konkurs (kilde: wikipedia). Vi må samtidig tenke på om det er rettferdig for de pårørte næringene, bedriftene og personene som lider av skadene fra ulykken om de ikke får erstatning for skadene de har blitt påført. Det er jo spekulert om BP kan gå konkurs pga av de store erstatningskravene. Ettersom at aksjeselskapene har begrenset ansvar er det ikke sikkert ved en eventuell konkurs at BP kan betale de sivile søksmålene som forventes og for oppryddingsarbeid. Dette fører til at ikke alle kravene kan i møtekommes, som igjen gjør at andre selskaper blir påført store økonomiske tap av denne ulykken hos mange parter.

 Ved en ulykke på denne størrelsen, og økonomiske krav, kommer pliktetikken inn i bildet. Det kategoriske imperativ, slike allmenne lover, sier vi burde gjøre det vi forventer at alle andre burde gjøre. Om det skjer en ulykke, så forventer man at man at den er ansvarlig skal stille opp og ordne opp etter seg. Om ikke store selskaper som BP rydder opp etter seg selv ved ulykker, vil konsekvensene for naturen og menneskene bli enorme. Det er regler og lover som forteller hva man kan gjøre, og her har USA’s president B. Obama sagt at BP må stå økonomisk til ansvar. USA, myndighetene,  har pliktet BP til å stå økonomisk ansvarlig etter seg. Dette er krav som blir plassert på selve selskapet om da kan ingen privatpersoner stilles personlig til ansvar for dette, så om selskapet skulle gå under er det ingen å videreføre kravet på.

De store selskapene i dag større ansvar og forventinger ovenfor samfunnet i dag enn det de hadde for noen år siden. Selskapene har gått fra kun ha ansvar for å skape profitt og følge lover, til å måtte følge forventingene til samfunnet og gjerne gi til samfunnet, forbedre livskvalitet. Det er bedriftene selv som ønsker å gi og hjelpe, de har en egen motivasjon til å gjøre dette. For det kan gi avkastning, gjennom å bedre imaget. Det kan for eksempel være en del av en strategi plan for å kunne rekruttere ansatte og for selge produkter til høyere priser. De selskapene som oppfyller forventningene og samfunns- ansvarene, og samtidig har en stabil finans vil sitte ganske trygge i tiden som kommer.